 |
| Professor Trond Geir Jenssen synes den svenske undersøkelsen er viktig. |
– Undersøkelsen viser at det er en betydelig andel som mener at hypoglykemi begrenser dem i sosiale aktiviteter. Dette tallet er mye høyere enn norske myndigheter har vært klar over, sier professor og overlege Trond Geir Jenssen.
Bedre diabetesomsorg har ført til færre senkomplikasjoner de siste årene. Men hvordan oppleves det å leve med type 2-diabetes?
Dette var målet for en landsomfattende undersøkelse som ble gjennomført i Sverige i 2010. Nesten 3000 personer med type 2-diabetes deltok i undersøkelsen, som hadde som hadde til hensikt å finne pasientens oppfatning av ulike typer diabetesbehandling, samt hvor stor vekt de la på kroppsvekt, faren for hypoglykemi (lavt blodsukker) og andre risikofaktorer.
Mange uroer seg
95 prosent av deltakerne i undersøkelsen målte blodsukkeret selv. Over 70 prosent var engstelige for å få hypoglykemi, og da først og fremst for at aktiviteter som spaserturer, handleturer, trening, husarbeid, nattesøvn og seksualliv skulle bli påvirket. Nesten en treddel av deltakerne svarte at hypoglykemi av og til eller ofte påvirket den generelle livskvaliteten.
Trond Geir Jenssen, som også er medisinsk rådgiver i Diabetesforbundet, mener det er all grunn til å ta disse resultatene på alvor. Han peker på at noe av årsaken til at dette tallet er så mye høyere enn antatt fra norske myndigheter, er misoppfatningen av hypoglykemi for personer med type 1-diabetes kontra for dem med type 2-diabetes.
– Norske myndigheter og helsepersonell er vant til å tolke hypoglykemi på den måten man opplever den dersom man har type 1-diabetes - med hjertebank, svette og eventuelt tåkesyn. Personer med type 2-diabetes opplever gjerne mer milde symptomer som litt hjertebank, eventuelt kombinert med tretthet og hodeverk. Det er også riktig at hypoglykemi opptrer sjeldnere hos personer med type 2-diabetes, som gjerne har litt intakt insulinproduksjon som jevner ut blodsukkeret. Men selv om personer med type 2-diabetes opplever hypoglykemier med mer moderate blodsukkerfall, skjer dette langt oftere enn vi har vært klar over, sier Jenssen og påpeker at dette særlig er tilfelle ved bruk av insulin eller enkelte typer tabletter.
Behandling
 |
| Mange med type 2-diabetes frykter føling, viser svensk undersøkelse Foto: Colourbox |
Blant de nærmere 3000 deltakerne brukte omtrent like mange insulin som tabletter, mens kost og mosjon som eneste behandling var aktuelt bare for en liten andel. Omtrent to av tre fikk en form for kombinasjonsbehandling.
Over halvparten av deltakerne sa at de ville sluttet med insulin dersom det fantes et annet alternativ.
– Det er mange som helst ikke vil bruke insulin for å unngå vektøkning og hypoglykemi. Men dette er det enklere å unngå i dag enn for 20–30 år siden. Nå har vi flere medikamentelle verktøy som kan benyttes før insulin blir nødvendig, sier han, og legger til:
– Den kanskje viktigste måten å forebygge bruk av insulin på, er ved å endre levevaner. Et fornuftig kosthold, fysisk aktivitet og vektreduksjon skal være en del av behandlingen for alle med type 2-diabetes. Det er en fare for at vi blir så medikamentorientert i behandlingen at vi glemmer levevaner. Det bør ikke skje, fastslår han.
Mer egenomsorg
Forskningen som finnes om personer med diabetes er i stor grad kvantitativ og knyttet til medikamentbruk, komplikasjoner eller måloppnåelse. Forskerne bak denne undersøkelsen, professor Åke Sjøholm fra Karolinska institutet i Stockholm og lege Leif Lohm fra AstraZeneca, understreker i artikkelen ”Att leva med typ 2-diabetes” betydningen av egenomsorg som en del av diabetesbehandlingen.
I undersøkelsen kom det frem at omtrent halvparten av deltakerne mente de selv hadde hovedansvaret for sin behandling, mens en liten andel (6 %) mente helsetjenesten hadde hovedansvaret. Undersøkelsen viste videre at to av tre mente at informasjonen de fikk av helsepersonell var tilfredsstillende, og at de selv kjente seg delaktige i behandlingen av sin diabetes. Men mange kunne likevel ønske seg enda tettere dialog med mer informasjon.
Sjøholm og Lohm konkluderer med at dersom diabetesbehandlingen skal bli enda bedre, må man ta mer hensyn til hvordan pasientene selv opplever diabetesbehandlingen og livskvaliteten.
De får full støtte av professor Trond Geir Jenssen:
– I Norge har vi kun kvantitative undersøkelser som omhandler medikamentbruk og måloppnåelse. Undersøkelsen som nå har blitt gjort i Sverige er meget viktig ettersom den forteller hvordan pasienten selv oppfatter behandlingen.
Tall fra undersøkelsen:
|
