Insulinet
Oppdagelsen av insulin i 1921 og –22 betydde at en tidligere dødelig sykdom, type 1-diabetes, nå kunne behandles, om ikke helbredes. Vi vet imidlertid nå at insulin har gjort det mulig for utallige med type 1-diabetes å leve lange, gode liv, selv om det fortsatt ikke er uten problemer å ha sykdommen. I 1960 og –70 årene ble man klar over forskjellen på type 1- og type 2-diabetes. Ved type 1-diabetes er evnen til å lage insulin ødelagt, mens ved type 2-diabetes er tvert imot insulinproduksjonen ofte øket, og at blodsukkeret stiger skyldes at man trenger mye mer insulin enn vanlig (insulinresistens). Like etter insulinets oppdagelse, trodde man at ”diabetesgåten” var løst, men etter hvert oppdaget man de såkalte senkomplikasjonene fra øyne og nyrer, og først relativt sent fikk man definitivt vist at man kunne gjøre noe for å unngå komplikasjonene.
Teknologiske fremskritt
I 1980 årene kom en rekke teknologiske fremskritt og man fikk egenmåling av blodsukker. Før 1980 var det ikke mulig for folk med diabetes å måle blodsukkeret selv, de var henvist til å følge urinsukkerutskillelsen. Bestemmelse av HbA1c kom omtrent samtidig. Den gir et mål på hva gjennomsnittlig blodsukker har vært de siste månedene. Så kom insulinpenner og pumper, som gjorde det praktisk mulig for folk med diabetes selv å styre behandlingen sin med en kombinasjon av blodsukkermåling, insulin når det var behov for det og HbA1c som et mål på om hvordan man hadde fått det til.
Undersøkelser
Så kom den store DCCT-undersøkelsen (Diabetes Control and Complications Study) i 1993. Den viste, i et meget stort anlagt forsøk, at det var en sammenheng mellom gjennomsnittlig blodsukker over tid (HbA1c) og risikoen for senkomplikasjoner. En rekke, langt mindre, europeiske undersøkelser, inklusive Oslo-undersøkelsen (Aker Diabetesforskningssenter), hadde tidligere, i 1980 årene, vist det samme, men nå kunne dette ikke lenger trekkes i tvil.
Ødeleggelsen av β-cellene
Mekanismen for ødeleggelsen av β-cellene i bukspyttkjertelen er også kartlagt bedre i løpet av de siste 30 årene. β-cellene er de cellene som lager insulin. Enkelt kan man si at det er kroppens forsvarsverk mot infeksjoner (immunapparatet) som oppfatter det som om β-cellene er smittet med virus, og derfor ødelegger dem. Man har også funnet ut at ødeleggelsen som regel starter mange år før så mange β-celler er ødelagt at blodsukkeret begynner å stige. I denne tiden kan man påvise at ødeleggelsen er startet fordi man finner antistoffer mot β-cellene i blodet. Det har igjen gitt muligheter for teste behandlingsmetoder som kan sinke eller stanse ødeleggelsen. Hittil har man imidlertid ikke funnet noen. Man har også klart å identifisere ganske mange av de arveanleggene som bidrar til eller beskytter mot at man får type 1-diabetes.
I løpet av 1990-årene lærte man også mye mer om hvordan β-cellene og de Langerhanske øyene utvikler seg fra de såkalte stamcellene.
β-cellene utvikles sammen med andre hormonproduserende celler til de fullstendige Langerhanske øyene, som ligger i pankreas.
Slik kunnskap gir håp om at man i fremtiden kan få kroppen til å lage nye β-celler og Langerhanske øyer, eller at vi kan få
ubegrenset materiale til transplantasjon av fungerende β-celler.
Type 2-diabetes
Type 2-diabetes er meget vanlig og rammer omtrent 3 % av Norges befolkning. I Norge er det minst 140 000 som har type 2-diabetes. Den såkalte United Kingdom Prospective Diabetes Study (UKPDS) ble startet i 1978, og resultatene, som ble presentert i 1998, viste klart at god blodsukkerregulering også ved type 2 diabetes minsker risikoen for senkomplikasjoner. Den viste også at god blodtrykkskontroll var like viktig. I løpet av de siste 10 årene er vi også blitt klar over at behandlingen av type 2-diabetes ikke bare er behandling av blodsukker, men behandling av et helt knippe av faktorer som øker risikoen for hjerte- og karsykdommer. Man skal passe på blodsukker, blodtrykk, kolesterol og annet fett i blodet, og ikke røyke. De viktigste hjelpemidlene vi har for å oppnå dette er økt fysisk aktivitet, sunt kosthold, slutte å røyke, og en rekke medikamenter som virker på blodsukkeret, blodtrykket og fettinnholdet i blodet.
Arveanlegg
Det er også kommet fremskritt når det gjelder arveanleggene som disponerer for type 2-diabetes. Det gjelder særlig for såkalt MODY-diabetes, hvor forandringer i enkelte gener kan gi diabetes som ligner type 2-diabetes, men som debuterer tidlig og er sterkt arvelig. Ved den vanligste type 2-diabetes, som er det de aller fleste har, spiller også arv en betydelig rolle, men her er arveanlegg og arvegang ikke klarlagt. Så vidt man forstår, er det en rekke arveanlegg som sammen kan øke risikoen for type 2-diabetes. Hvor sterkt man er disponert vil da avhenge av hvor mange og hvilke av disse anleggene man har.
Man vet nå også sikkert at et lavt aktivitetsnivå med overvekt og fedme er av stor betydning for utviklingen av type 2-diabetes
hos de som er arvelig disponert for det. Man har også identifisert hormoner og andre substanser som er involvert i reguleringen
av appetitt og energibalansen hos dyr, og også påvist at enkelte former for ekstrem overvekt hos mennesker skyldes defekter
i disse systemene.
Man har dessuten lært at genetiske faktorer også er med å bestemme hvem som får komplikasjoner, selv om man ikke vet hvilke
arveanlegg det er. En annen måte å si det på, er at noen tåler høyt blodsukker bedre enn andre. Denne forskningen gir håp
om at man i fremtiden kan finne hvem som er spesielt utsatt for senkomplikasjoner, og gi dem spesiell hjelp.
Diabetes og svangerskap
I 1970-årene lærte vi også at meget god blodsukkerkontroll gjennomhele svangerskapet gjorde diabetessvangerskap trygt, og i 1980 årene lærte vi også at nær normale HbA1c verdier fra før unnfangelsen var viktig for å unngå misdannelser. Norge ligger faktisk på verdenstoppen når det gjelder resultat av svangerskap hos kvinner med diabetes.
I 1970-årene kom også laserbehandling, som forebygger blindhet ved diabetisk øyesykdom. Det er viktig at behandlingen gis før det er blitt synssvekkelse, da er den mest effektiv.
En annen viktig ting diabetesforskningen har kommet til, er at forekomsten av albumin i små mengder i urinen (mikroalbuminuri) er det første tegn på diabetisk nyresykdom, og at svært god blodsukkerregulering og god blodtrykksbehandling, spesielt med de såkalte ACE-hemmerne og angiotensin-2 reseptorblokkerne, kan bremse eller stanse utviklingen.
Diabetes og hjerte-/karsykdommer
I løpet av 1980 og 90 årene har vi dessuten lært mye om sammenhengen mellom blodsukker og risikoen for å utvikle hjerte- og karsykdom, og at god blodtrykksbehandling og kolesterolsenkende behandling er meget nyttig hos diabetikere. Vi vet mer om hvordan diabetes bidrar til å øke risikoen for hjertekarsykdommer ved å virke på fettstoffskiftet og overflaten på innsiden av blodårene, og er blitt klar over at selve insulinresistensen, selv om det ikke har ført til forhøyet blodsukker, øker risikoen for hjerte- og karsykdom. Vi har lært at de som har diabetes har minst like god nytte som andre av operasjon for angina pektoris og hjerteinfarkt.
I løpet av de siste 3 årene er det kommet to gode undersøkelser som viser at folk som er disponert for type 2-diabetes kon
forsinke utvilklingen av sykdommen med fysisk aktivitet, en viss vektreduksjon og en kost med mye fiber, lite mettet fett
og mindre fett enn vanlig totalt.
Ellers anbefales også alle som er interessert i diabetesforskning å lese om forskning i artikkeldatabasen (du må logge deg inn) som er Diabetesforbundet sitt diabetesbibliotek på nett.
