 |
| LOKALFORENING: Hver torsdag henges banneret opp på sykehuset i Kafue. Foto: Anders Dahl |
Rundt en times kjøretur fra Lusaka ligger distriktssykehuset i Kafue. Her har en av lokalforeningene til det zambiske diabetesforbundet sitt kontor.
Det er torsdag, som er den faste ukedagen for å gi personer med diabetes veiledning i hvordan de bør leve med sin diabetes. De får råd om kost, fysisk aktivitet m.m.
Flere personer står ved et bord lengst inne i korridoren, og foran på bordet henger et banner: ”Diabetes Association of Zambia
Kafue Branch”.
– Vi har nå 167 medlemmer i lokalforeningen. Hver torsdag kan personer registrere seg, så medlemstallet stiger med noen få
personer fra uke til uke, sier Christine Ngoma, som er leder av lokalforeningen.
Godt samarbeid
De lar seg ikke skremme av at de har få ressurser. De gjør så godt de kan med det de har. Sykehuset er også presset økonomisk, så de kan ikke støtte diabetesarbeidet med penger. Men samholdet dem imellom er godt.
– Heldigvis er det veldig god kontakt mellom sykehuset og lokalforeningen i Kafue. Distriktet er stort, med rundt 270.000 innbyggere. Vi må samarbeide for å få til best mulig resultat, understreker Ngoma.
Charles Chilwana bor i området og er aktiv i lokalforeningen. Han har hatt diabetes 1996, og tre ganger daglig regulerer han sykdommen med tabletter: en om morgenen, en til lunsj og en om kvelden.
 |
| FÅR INSULIN: Den 16 år gamle jenta fikk vite at hun har type 1-diabetes for en uke siden. Foto: Anders Dahl |
– Tabletter er ikke så vanskelig å få tak i, og heldigvis er de ikke så dyre. Insulin kan derimot være en utfordring å oppdrive, forteller han.
Insulin denne dagen
Inne på sykehuset, ute på gangen sammen med en rekke andre ventende pasienter, sitter en 16 år gammel jente og venter på å
få komme inn til lege. Hun sitter ved siden av sine foreldre, og de ser alle veldig bekymret ut. For under en uke siden fikk
hun vite at hun har type 1-diabetes. Jenta er svært tynn. Nå er det livsviktig for henne å få insulin. Heldigvis har sykehuset
insulin denne dagen. Det er det ikke alltid de har.
– Det finnes insulin, men distribusjonen er en flaskehals. Sykehuset får ikke lov til å kjøre til Lusaka for å hente insulin
når de er tomme. Den må sendes til sykehuset, og det kan fort ta tre uker. Strips til blodsukkermåling er også en mangelvare,
og de er utrolig dyre å kjøpe inn. 50 strips koster 50 dollar, forteller Ngoma.
Kan ikke la være
 |
| LEDER: Christine Ngoma leder lokalforeningen i Kafue, her sammen med assisterende generalsekretær Gro Holstad i Norges Diabetesforbund. Foto: Anders Dahl |
I et hjørne i det siste rommet i korridoren ligger en mann inntullet i et teppe på gulvet. Han er avmagret og veldig syk.
Han har diabetes. Ingen vet hvem han er. Visekassereren i lokalforeningen, Simon Mukamba, går innom sykehuset hver dag og
prøver å få i den identitetsløse mannen litt mat. Det kan virke håpløst å jobbe under slike forhold, men det ville være mer
håpløst å la være.
– Vi vil at myndighetene skal våkne opp. Ting tar så lang tid. I dette tempoet er det mulig at forholdene har ordnet seg om
20 år, men hva med oss som lever med diabetes i dag? Det må handles nå. Vi trenger ikke hjelp om 20 år. Får vi ikke hjelpen
nå, vil ingen av oss leve så lenge at vi opplever forbedringene. Dessverre er det ikke mye støtte å få fra lokale og nasjonale
myndigheter, sier Christine Ngoma.
